takk
En takkerunde. Bedre sent enn aldri.

Det begynte forsåvidt i 2010. Jeg hadde skrevet noen engelske, traurige låter tidligere og visste at jeg kunne lage musikk om jeg ville. Jeg hadde fått opptrådt med eget materiale noen få ganger men aldri tenkt på det som et spesifikt prosjekt eller meg som en spesifikk musiker.
Bakgrunnen er ganske enkel. Jeg møtte XRK-gjengen fra Bodø under Trænafestivalen samme år – og ble godt kjent med nøkkelpersonen Lina Diesen. Hun oppfordret meg til å spille inn noen demoer og sende dem over til henne. Like etter ble jeg tatt under vingene i Bodø og spilte min første konsert på Gimle i Bodø, oktober 2010.

Ingeborg_Oktober_4775310a
(2010, Foto: Ukjent)

Jeg fikk flere spillejobber og ble kjent med andre musikere. Det var en ny verden for ei jente fra lille, lille Hamarøy. Etter kort tid ble jeg kontaktet av Knut Folkestad (NRK) som hjalp meg med å få spilt inn noen skikkelige demoer i studio. Vi lasta dem opp på Urørt og sendte samtidig inn opptakene til Buktafestivalen som jeg ble booket til samme sommer (2011).

En annen fyr som også fikk med seg demoene var Æ/Erling Ramskjell. En mann som skulle vise seg å bli værende. Han spurte om vi skulle kjøre splittkonsert i Petter Dass kapell under Trænafestivalen neste sommer, og jeg svarte straks ja; uten noen gang å ha møtt han tidligere. Vi utvekslet demoer og opptak – og når selve dagen kom sto jeg som truffet av lyn under min første konsert med strigråtende publikummere. Vi traff noen nerver sammen den dagen.

Skjermbilde 2014-11-25 kl. 16.33.30
Æ, Ólöf Arnalds og meg i Petter Dass Kapell (2011, Foto: Ukjent)

I mai, noen måneder før Træna- og Buktafestivalen ble jeg invitert til å ha oppvarming for Tonje Unstad i Lofoten. Der møtte jeg Esben Nedrebø og Stian Grønbech. De arrangerte konserten og hadde en liten label kalt Guano Records. De foreslo allerede under konserten å spille inn en singel eller to, noe som resulterte i singelutgivelsen av Evi melodi (med ekstrasporet Tålmod) i oktober 2012. Singelen ble spilt inn langt ute på vestsiden av Lofoten i et gammelt hus og produsert av Stian Grønbech.

IMG_2185
Esben Nedrebø og meg

Jeg og Æ/Erling fortsatte å holde kontakten og i 2012 var jeg med på skiva Avvikerike på låten La de gamle drømman dø. I bandet hans, Æ og dem, ble jeg kjent med en rekke av de råe musikerne som til slutt også ble med på albumet.

Erling hadde flere ganger luftet at han kunne hjelpe meg med å komme meg i studio. På nyåret i 2013 bestemte jeg meg – og vi oss. Vi skulle begynne på plata neste høst. Å lage et fullt album hadde lenge vært en tanke, men litt for stort fjernt til at jeg hadde turt å drømme om det før da. Jeg flytta hjem til Hamarøy den sommeren, og gikk i tilnærma konsertsølibat det neste året for å skrive og spille inn skiva.

En alenetur til Reykjavik ga ny energi og skrivelyst, og hjemme på Hamarøy hadde jeg barne- og ungdomskoret som ga meg tilgang til å kunne sitte i fred i kirken i kveldinga og klimpre frem nye melodier. Det var traurig å bruke ukesvis på søknadsskriving for å få økonomisk støtte, men på tross av en haug avslag gikk det akkurat rundt til slutt.

Skjermbilde 2014-11-25 kl. 15.36.58

Så begynte vi innspillingen i oktober 2013. Hallstein Sandvin, som jeg kjente fra Æ og dem, var produsent og tekniker side om side med Erling. Jeg klimpra gitar og gjorde vokal. Vi henta også inn Dem-medlemmene Kåre Riibe Ramskjell (tangenter) og Trond Ivan Tømmerberg (perkusjon).

For å si det slik kan man ramse opp store deler av prosessen takket være et kort sitat av Æ:
«Vi gjør det på vanlige måten. Jeg tyner deg til det kommer opp noe briljant. Det er som å koke buljong.»

Men det var en utfordring å skrive en god duett, og etter noen måneders forsøk – og pushing fra Erling ba jeg ham om å prøve selv. Vi ble enige om at linja «E e ikkje nån jævla Cecilia Lind» var en god start, og når han hadde låten klar hentet vi inn Stefan Sundström til å synge den sammen med meg. Siden svensken var litt vanskelig å få tak i spilte vi det like gjerne inn på et soverom under Trænafestivalen nå i år.

Ingeborg02
Meg, Stefan Sundström og Hallstein Sandvin. Foto: André Løyning

Og i Store Studio i Bodø fikk vi flere musikere innom; Yvonne Thomassen (fiolin), Sunniva Lotte Wormsen (harpe og krystallglass), Mikal Reinvik (kontrabass), Henriette Linnéa Lengali Tryggestad Stoltenberg (vokal), Kaja og Tora (kor), Martin Andersson (klarinett) og Fredrik William Olsen (på gitar). Alle gjorde en kjempeinnsats og det var utrolig gøy å høre musikken forme seg etter alle musikernes personlige preg.

Og sist men ikke minst la Kjell Jakobsen ned et utrolig bra arbeid med å utforme coverene til EP, CD og LP.

Og som jeg har skrevet for hånd til vinylcoveret (Hjerteræk):

Skjermbilde 2014-11-25 kl. 16.29.00

Det har vært en utrolig krevende, men fin prosess å lage Straumført og Hjerteræk. Jeg har vært og er svært heldig som har så bra folk rundt meg. Og selv om lengsel kan være en pinsel er det den som holder oss gående.

Til de personene som har møtt og hjulpet meg i musikalsk sammenheng de siste årene;
Takk, takk og takk igjen.

Skjermbilde 2014-11-25 kl. 15.36.21  Skjermbilde 2014-11-25 kl. 15.37.58
10405598_889090197770591_6435680059215533426_n
Foto: Martin Losvik

hjerteraek1mb STRAUMFØRT_2400px
Artwork: Kjell Jakobsen Design

Advertisements